Fylkesordfører,
Jeg vil først kommentere regnskapet for 2009 som etter regelverket ble avgitt 15. februar.
Det positive er at regnskapet ble gjort opp i balanse, og at vi slipper underskudd som må føres videre inn i kommende budsjettår. På den annen side må det innrømmes at regnskapsresultatet er svakt. Kun 17 mill i netto driftsresultat er bare marginalt bedre enn 2008 som også var et svakt år regnskapsmessig sett.
At resultatet i 2009 ikke ble enda svakere skyldes at vi hadde en reserve i budsjettet som viste seg god å ha i regnskapsavslutningen. Vi hadde budsjettert med 42,4 mill kr som bruk av driftsmidler til å finansiere investeringer. For å unngå regnskapsunderskudd er man etter reglene forpliktet til å stryke slike overføringer av driftsmidler til investeringsregnskapet. Dette var en viktig faktor for at vi som nevnt unngikk regnskapsunderskudd. Ulempen med at det ikke var mulig å finansiere investeringer med driftsmidler som budsjettert er selvsagt at vi nå må ta opp lån i stedet. Vi kommer tilbake til dette i forbindelse med godkjenningen av regnskapet på fylkestinget i juni.
Tertialrapporten etter 2. tertial viste overskridelser særlig innenfor samferdsels- og opplæringssektoren. Samlet viste prognosen etter 2. tertial at det ville ligge an til et merforbruk på 35 mill kr. I en melding til fylkesutvalget i november med regnskapsgjennomgang pr oktober var prognosen forverret og det lå da an til et merforbruk på 58 mill kr. Sammenlignbart tall fra regnskapet er 64 mill kr – som er rimelig bra i samsvar med de siste prognosene.
Det er særlig samferdselssektoren som viser svikt i 2009. Etter min vurdering står vi budsjettmessig sterkere i denne sektoren i 2010 ettersom vi har styrket flere poster på samferdselsbudsjettet slik at vi ikke bør få tilsvarende overskridelser igjen. Jeg tenker her særlig på skoleskyssen og båtrutene. Når det gjelder bussrutedriften er inntektssiden fortsatt usikker.
Jeg er tross alt glad for at vi ved regnskapsavslutningen også i 2009 maktet å skjerme ”skolefondene”. ”Skolefondene” er et viktig økonomistyringsverktøy og stimulerer skolene til rasjonell økonomisk adferd. Mange skoler hadde overskudd som ble satt av til senere år. Jeg konstaterer likevel at det er flere skoler enn før som har regnskapsunderskudd, og dette har vi ikke fanget opp i tilstrekkelig grad i prognosearbeidet.
I tillegg til at de budsjetterte midlene til investeringer – 42,5 mill kr – ikke ble regnskapsført, ble regnskapet for 2009 balansert ved å bruke 22,7 mill kr av tidligere avsatte midler til Hardangerbrua. Hardangerbrufondet ble dermed redusert fra 66,1 mill kr til 43,4 mill kr. Ved utgangen av 2010 vil fylkeskommunen mangle 71,2 mill kr til sin del av finansieringen av Hardangerbrua. Med 43,4 mill kr som fond betyr det at resten – 27,8 mill kr må bevilges.
Vinterens store problem og gjenganger i våre lokale og til dels nasjonale medier har vært luftproblemene i Bergen. I motsetning til den globale klimakrisen, som nå synes å gli ut av medielyset, er de lokale problemene godt synlige og sterkt følbare for enkelte. I følge Bergens Tidende som hadde et oppslag om dette i går, sies det at studentene nå bryr seg mindre om klima enn før. Trolig gjelder dette også oss andre. En av forklaringene er at studentene har skjønt at dette er stort og komplisert samtidig med at det blir gjort for lite på politisk hold. Konsekvensen kan da bli avmakt og pessimisme. En annen forklaring kan være at vi ikke helt ser forskjellen på været og klimaet som begrep.
Vårt lokale vintervær har som kjent vært uvanlig kaldt og fint, men med lokal forurensning som problem. I et desperat forsøk på å lette på problemet har vi vist handlekraft gjennom lokale tiltak som sambruksfelt, parkeringsrestriksjoner, ekspress- og gratis busser, og ikke minst datokjøring. Som kriseøvelse og som samarbeid mellom kommune, fylkeskommune og berørte etater har krisetiltakene vært vellykket og nyttige. Men om tiltakene har vært riktige, er mer diskutabelt. Mitt personlige inntrykk etter vinterens krisetiltak, er at også den lokale luftforurensning har flere og mer kompliserte faktorer enn bare biltrafikken. For det første har vi skjønt at dieselkjøretøy, som skulle være miljøvennlig i CO2-sammenheng og dermed klimagunstige, slett ikke er så gunstige når det gjelder lokal forurensning der nitrogenoksyd er problemet. For det andre har vi trolig totalt undervurdert forurensning fra skip i havneområdet. Den andre undervurderingen eller glemselen gjelder det enkle faktum at det fremdeles fyres med olje i og rundt Bergen sentrum. Den private biltrafikken blir etter min mening trolig i for stor grad gjort til syndebukk for vår lokale forurensning.
Jeg håper likevel ikke at interessen for våre lokale problemer skal lide samme skjebne som klimainteressen; at vi lar være å gjøre det vi kan fordi problemet er for stort og komplisert og den politiske viljen for svak.
En ting er jeg i hvert fall helt sikker på, nemlig at vi neste vinter ikke kan fortsette med tiltak som i vinter. Den største utfordringen vår er at kollektivtilbudet ikke er så godt og moderne som det bør være og at kollektivtrafikken blir utkonkurrert av bilen som framkomstmiddel når det gjelder både tid og komfort. De direkte kostnader ved å kjøre bil er heller ikke avskrekkende. Dersom konkurranseflaten skal endres vesentlig i kollektivtrafikkens favør, må det en grunnleggende holdningsendring til. Bilen som transportmiddel kan ikke lenger legge premissene for byens utvikling. Det må være byen som setter premissene for bruk av bil. Jeg er selvfølgelig klar over, fylkesordfører, at jeg her setter ting litt på spissen, men det må komme en sterkere prioritering av varige tiltak, slik at såkalte krisetiltak ikke blir nødvendige.
I går begynte Anna Elisa Tryti som ny kultursjef i fylkeskommunen. Hun avløser Ronny Skaar som har vært konstituert i ett og et halvt år. Med begge i avdelingen er jeg sikker på at kulturavdelingen ledelsesmessig og faglig blir enda sterkere. På kulturfeltet er dette også helt nødvendig når en ser på statens store satsing på nasjonale institusjoner, og som selvsagt ligger i Oslo. Ikke på noe annet felt enn på kulturfeltet er staten mer opptatt av både å dirigere i smått via et byråkrati i Oslo og samtidig villig til å ta store investeringer sentralt. Jeg minner her om at Den Norske Opera hadde en prislapp på 4,1 mrd og en årlig driftsbevilgning fra staten på 440 millioner. Til sammenligning går det rundt 50 millioner til sammen til resten av landet til samme formål. Planene om nytt nasjonalmuseum og nytt Munch-museum vil komme til å kreve nye, store investeringer i Oslo.
Jeg er klar over, fylkesordfører, at vi av og til overdriver når vi hevder at Langfjellene markerer skillet mellom utgifter og inntekter i nasjonen. At vi særlig her på vestsiden heller ikke får nyte helt i samsvar med det vi yter, gjør ikke saken bedre. Når vi i tillegg opplever en unødvendig detaljstyring samtidig med at vi ser en stor satsing på nasjonale institusjoner i Oslo, styrker det inntrykket av sentralisme i kulturpolitikken.
En kjent professor i Bergen skal ha uttalt at det går an å leve av å klippe håret på hverandre. Det er mulig det, men det hadde neppe blitt mye til nasjonale kulturbygg om alle skulle leve fullt ut etter denne teorien.
Selv om regionreformen ikke ble det vi håpet, bør vi i hvert fall klare å snu finansieringen på kulturfeltet, slik at den i større grad blir basert på objektive kriterier og dermed overlatt til lokalpolitisk skjønn. Dette gjelder også fordelingen av spillemidler som også i alt for stor grad fjernstyres av sentrale byråkrater.
Jeg håper, fylkesordfører, at vi på dette området etter hvert klarer å snu trenden i retning av mer lokalt og regionalt selvstyre og at vi i hvert fall ikke frivillig skal opptre som husmenn.