Kjære statsminister, kulturfolk – og anna godtfolk!
”Fylkeskommunen er på sitt beste når den driver med oppgaver som ikke er lovpålagte”, sa tidligere fylkesordfører i Nordland, Sigbjørn Eriksen, for noen år siden. Han siktet nettopp til innsatsen innen kulturpolitikken.
Og – ”Noe av det som har lykkes best i norsk kulturpolitikk er oppbyggingen av det regionale forvaltningsnivået”, sa den legendariske ”kulturpolitikk-arkitekten” Johs. Aanderaa i 1990.
”Det skjer så mye på kulturfeltet – ikke minst i fylkeskommunene, at vi har et svare strev med å følge med”, la han til.
Så – min oppgave her i dag – om det regionale nivået sin rolle i norsk kulturpolitikk, burde være enkel. Men slik er det nok ikke.
For ”Feiringen av det regionale går i bølger”, har kultursosiologen Erik Fossåskaret sagt.
”Sett fra statsbyggerne sitt ståsted har regionen og det regionale nivået vært både en ressurs og en trussel, hevder Fossåskaret.
Og siden han er hordalending, så må vi vel tro at han har rett!
Og det går virkelig et ruskevær uten like over det regionale styringsnivået for tiden. Viktige oppgaver blir overført til staten, og oppgaver det regionale nivået skulle overta blir likevel værende hos fylkesmannen.
Og staten gjennomfører en nokså forvirrende ny regioninndeling innen flere av sine arbeidsfelt – der ulike statsetater deler inn landet i helt forskjellige regioner.
I en sen nattetime nå i juni vedtok så Stortinget at fylkeskommunen fortsatt skal være sentral samfunnsutvikler – med hovedvekt på regional utvikling.
For tiden pågår det spennende prosesser på tvers av fylkesgrensene flere steder i landet – også på Vestlandet, der fylkeskommuner søker sammen og drøfter nye samarbeidsformer og felles satsinger innen større regioner.
På Vestlandet er diskusjonen om en ”Kulturregion Vestlandet” startet, for å styrke den samlede kultursatsingen i regionen og posisjonere seg for ansvar og oppgaver på kulturfeltet.
Det regionale fortrinn
I Italia er uttrykket ”Det tredje Italia” blitt et begrep for sammenhengen mellom kultur og regional utvikling.
”Tredje Italia” – som omfatter de sentrale og nordøstre deler av landet, opplevde på 70- og 80-tallet en betydelig næringsutvikling, samtidig som utviklingen i resten av landet gikk i motsatt retning.
Forskere har forklart dette med at sterke regionale kulturtrekk i regionen skapte sosiale og økonomiske nettverk og gode vilkår for regionale utviklingskrefter og utviklingsstrategier.
Kultur kan på denne måten være en særdeles viktig byggesten i utviklingen av en region. Det regionale fortrinn er kanskje nettopp å kunne forankre utiklingspolitikken i regionens særpreg og fortrinn – og både se og utnytte regionale sammenhenger.
Det er kanskje nettopp derfor fylkeskommunene har hatt såpass suksess med sin kulturpolitikk. Lite lovregulering har også gitt spillerom og stimulert til kreativitet og regionalt forankrede satsinger.
Jeg registrerer dog at tonegivende organisasjoner og institusjoner i kunst- og kulturlivet fortsatt synes å ha størst tro på staten som kulturpolitisk aktør – og har tilsvarende skepsis til det regionale og lokale nivået.
Er det fordi den mer standardiserte nasjonale kulturpolitikken er mindre utfordrende enn den dynamiske regionale kulturpolitikken?
Like underlig er det at kulturfeltet er såpass lite omhandlet i utredningene om Det nye fylket – og også i arbeidet med å utvikle nye samarbeidsområder mellom fylkeskommunene. Det blir mest samferdsel og næringsutvikling. For dette må vi som regionalpolitikere ta et betydelig ansvar; for at det er slik, og for å endre på det.
Dette skal jeg komme tilbake til.
Regionene som basis for fremveksten av kulturpolitikken i Norge
De første tiårene etter krigen bar med seg et sterkt ønske om kulturell demokratisering i Norge. Dette førte bl.a. til en satsing på å bringe kultur ”ut til folket”. Riksteateret, Riksgalleriet og senere Rikskonsertene var viktige redskap i dette arbeidet. Men de som skulle motta kulturtilbudene hadde selv ingen, eller svært liten, innvirkning på innholdet i tilbudet.
Intensjonene var utmerkete og i tidens ånd, men den statlige kulturpolitikken tok ikke nok hensyn til at det over hele landet allerede var omfattende lokal kulturaktivitet: i idretts- og lagsarbeid, innen sang, musikk, dans, drama. Dette var mangfoldig kultur med lokal foranking.
Derfor ble det statlige tilbudet ofte oppfattet som fremmed, tungt og påtvunget. Det var derfor ikke alltid like vellykket når ”kulturmisjonærene” fra Oslo skulle bringe sin kultur ut til et folk som allerede hadde sin kultur!
Det var faktisk denne lokale, desentraliserte kulturtradisjonen som skulle bli grunnlaget for ”Den nye Kultur-politikken” som vokste frem på syttitallet. Denne fikk nettopp sin forankring i det nye folkevalgte regionale nivå; fylkeskommunen.
Vekten lå ikke lenger på sentralstyrt formidling av en felleskultur, men på å utvikle og dyrke det kulturelle mangfoldet, nyskaping og egenaktivitet.
Utgangspunktet i det regionale og lokale, der lokalsamfunn og regioner selv tok de kulturpolitiske beslutningene, gjorde det mulig å bygge på lokale kulturelle forutsetninger. Dette sikret kulturelt mangfold og engasjement.
Desentralisering sto i fokus, og svært mye av ansvaret for utforming og iverksetting av kulturpolitikken ble lagt til det regionale nivået.
Det er stadig min oppfatning at nettopp det regionale nivået er det rette til å utvikle kultursatsingene videre – gjennom tett samarbeid med bl. a. kommunene. Dermed kan en også håndtere oppgaver som er for krevende for den enkelte kommune, og som naturlig går på tvers av kommunegrenser.
Fylkeskommunen er her ikke en overkommune, men en kompetent samarbeidspartner for det kommunale nivået.
Et godt eksempel fra Hordaland kan være ”Kulturhistorisk vegbok for Hordaland”. En kulturpolitisk storsatsing som ble en folkebok i Hordaland.
Fra dette fylket, Møre og Romsdal, kjenner vi den svært vellykkede utbyggingen av kulturformidling til barn- og unge – Nistepakka – som ikke hadde vært mulig å realisere for den enkelte kommune.
Mange fylker har omfattende samarbeidsprosjekter og utvekslingsavtaler med regioner i andre land.
Slikt kultursamarbeid åpner gjerne dører for internasjonalt samarbeid på andre område – som samferdsel, reiseliv og videregående opplæring – og det kan knytte bånd mellom norske og utenlandske bedrifter. Ofte utvikles prosjekter med medfinansiering fra EU, som ofte stiller krav om samarbeid mellom regioner i ulike land.
Dermed blir det regionale folkevalgte nivået en veiviser inn i EU-systemet og ut i Europa og verden.
Fylkeskommunenes internasjonale kultursamarbeid er faktisk svært omfattende. Det er derfor ikke overraskende at Utenriksdepartementet nå har invitert fylkeskommunene til samarbeid i sitt arbeid for internasjonalt kultursamarbeid.
Men kultur har ikke vært den viktigste oppgaven til fylkeskommunene om en måler i kroner og øre. Bare mellom en og to prosent av samlet budsjett har gått til kultur.
Likevel utgjør fylkeskommunenes samlede kultursatsing nesten 8 prosent av nasjonens samlede offentlig kulturbudsjett.
Men – fylkeskommunenes kulturpolitikk og –kroner har vært avgjørende for å utvikle regionalt forankrede kultursatsinger, og stimulert organisasjoner og enkeltpersoner til innsats og tiltak som samlet har skapt et imponerende mangfold og bredde i det regionale kulturlivet.
Det var trolig nettopp dette tidligere ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet Johs. Aanderaa siktet til når han slo fast at noe av det som har lykkes best i kulturpolitikken er det fylkeskommunene som står bak!
Kultursektoren – ”fristilt” men entralstyrt
Jeg våger å påstå at fylkeskommunene i stor grad har lykkes i å skape kulturell merverdi i regionene og til folket – med stor avkastning av sine kulturinvesteringer.
Og det er ikke lovpålagte oppgaver det her først og fremst dreier seg om. Det gjelder initiativ til oppgaver innen kunstproduksjon og formidling, regionteater, symfoniorkester, fylkesgalleri og kulturminneformidling.
Fylkeskommunene tar på alvor kulturpolitikkens sektorovergripende betydning, og legger vekt på at kulturpolitikk også gir impulser og grunnlag for næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling.
Det er derfor min påstand at fylkeskommunene er en viktig drivkraft i utviklingen av nasjonens samlede kulturpolitikk.
Men – det er likevel ingen tvil om at staten er storebror i kulturpolitikken. Og selv om kulturfeltet altså er lite lovregulert, er det sterkt sentralstyrt. Forskere hevder med tyngde at kunst- og kulturfeltet særlig det siste ti-året har vært preget av sterk sentralisering til og omkring hovedstadsområdet.
Dette gjelder de fleste kunstnergrupper og kunstmiljø, og ulike organ og instanser som har rådgivende og styrende oppgaver.
Så godt som alle forvaltnings- og rådgivingsorgan på kulturfeltet er plassert i Oslo. Alt i alt har hovedstadens kulturelle hegemoni blitt mer fremtredende de siste årene. Men konsekvensene av dette synes det å være mindre vilje til å drøfte.
Oppgavefordelingsutvalget foreslo for bare 2 år siden at regionene måtte få et større ansvar for region- og landsdelsinstitusjoner og knutepunktinstitusjoner innen både scenekunst, musikk, museum og billedkunst.
Dermed kunne regionene få bedre muligheter til å drive et aktivt kulturpolitisk og tverrsektorielt utviklingsarbeid.
Utvalget foreslo også at det skulle vurderes om deler av de økonomiske virkemiddel som Riksteateret, Riksutstillingene og Rikskonsertene rådde over, burde overføres til det folkevalgte regionale nivået.
Dermed skulle fylkeskommunene bli ansvarlig for å bestille profesjonelle kulturtilbud ut fra egne regionale prioriteringer og behov.
Men – disse forslagene er ikke i det fulgt opp. Kultur er så godt som ikke tema i regjeringens siste stortingsmelding 31 om oppgavefordeling.
Heller ikke oppfølgingen av meldingen om arkiv, bibliotek og museum (ABM-meldingen) fanger opp disse forslagene. Det samme gjelder scenekunstutredningen som kom i vår.
Vi ser heller trekk i retning av ytterligere sentralisering. Ferske eksempler på dette er utredningen om kulturminnevernet (NOU) som nå er ute på høring, og signal om sterkere statlig styring av ressursfordelingen til museene.
Ny regional kulturpolitikk-satsing?
Jeg mener bestemt at en regionalt forankret kulturpolitikk gir best vekstvilkår for kulturen.
Og jeg mener at en regionalt forankret kulturpolitikk gir best grunnlag for å utvikle regional merverdi gjennom samspill med næringsliv, kommuner, og kulturinstitusjoner og organisasjoner.
Og skal fylkeskommunene virkelig kunne spille en ledende rolle i arbeidet med å utvikle regionen, er større innflytelse og spillerom i kulturpolitikken svært så naturlig, sett med mine øyne.
Jeg ønsker å styrke den regionale kulturpolitikken gjennom to strategier: Gjennom vesentlig styrket samarbeid over fylkesgrensene, og gjennom større regionalt ansvar og råderett over virkemidler.
I dag er kultursamarbeidet over fylkesgrensene altfor lite utviklet. Fylkesgrensene, ulike kulturpolitiske prioriteringer og institusjonene sine definerte virkeområde skaper barrierer for mer samlede satsinger og nytenking.
Som nevnt har de fire Vestlandsfylkene nå satt dette på dagsorden. En utredning om ”Kulturregion Vestlandet” er nå til behandling i fylkeskommunene.
Videre ønsker jeg altså at staten våger å gi regionene større myndighet over og styring av økonomiske virkemidler innen viktige regionale kulturpolitiske satsingsområder.
Her har oppgavefordelingsutvalget pekt på gode løsninger. Jeg ønsker meg også redusert statlig detaljstyring av tippemidlene til idrettsanlegg og kulturbygg. Her er det i dag et byråkrati og en nitid regelstyring som ikke hører hjemme i vårt årtusen!
Et tettere samarbeid mellom flere fylkeskommuner i en region bør være et ekstra godt utgangspunkt for slik desentralisering og styrking av den regionale kulturpolitikken. Jeg regner optimistisk med at disse spørsmålene blir tatt opp i regjeringens nye kulturmelding som skal komme neste vår.
Signalene fra kulturministeren (i en kronikk i Dagbladet i vår) om å ”satse offensivt på regional kulturpolitisk utvikling” gir grunn til optimisme!
Gjennom aktivt samspill med kommuner, næringsliv, institusjoner og organisasjoner kan vi gi kunst- og kulturliv grobunn og næring. Vi kan sikre at kulturpolitikken er med å øke livskvalitet og velferd for innbyggerne.
Og vi kan bruke kulturpolitikken aktivt i samfunns- og næringsutvikling.
Tendensene vi ser til mulig ytterligere sentralisering på dette feltet bekymrer. Det er ikke det vi trenger nå!
Satsingen på det regionale nivået i kulturpolitikken fra 70-tallet og utover var en klok og vellykket politikk – både for kulturlivet, regionene og lokalsamfunnene.
Nå er tiden inne for nye dristige grep – gjennom å gi det regionale nivået nye oppgaver, ansvar og virkemiddel innen kulturpolitikken.
Danmark er alt i gang med vidtrekkende forsøksordninger med regionalt selvstyre av kulturmidler.
Og om det er ønskelig å starte med forsøksordninger også hos oss, så er Vestlandet en svært interessert – og interessant – region!
Nils Marton Aadland